Forrige søndag var jeg medhjelper i gudstjeneste, både med forberedelser til gudstjenesten, etter gudstjenesten, men ikke minst i selve gudstjenesten. Ja, i hvit preste-kappe. Jeg bar korset opp til alteret i starten av gudstjenesten, var oppe i alteret sammen med presten og holdt opp vinen, og gjorde noen bevegelser til en sang. Jeg leste også opp en salme, og tente lys. Men jeg gorde ikke alt dette alene. Det var en annen konfirmant der også, som gjorde akkurat de samme bevegelsene til sangen og slikt. Vi hadde fått oppgavene fordelt ca. 50-50. Bl.a tente lys under hverandres opplesning. Etterpå var det mat og drikke.
Men tilbake til gudstjenesten: Det var spesielt fokus på barn. Hovedhistorien var om gjeteren som hadde 100 sauer. Men en dag når han telte dem, var det bare 99 av dem. Det mest effektive og økomomiske ville vært å bare gå videre, men nei da, denne sauen skulle han finne. Så han lette og lette, og til slutt fant han den bortkommende sauen, som han så ga en klem.
Og denne historien kan vi sammenlikne med at Gud verdsetter alle som individer, og lar ingen i flokken bli mistet.
Uansett, presten haddde lagt ut en haug med sauer, og lot som om hun telte dem opp: 95, 96, 97, 98 ,99 og.... Ånei! en sau var borte, sauen Krølle!
Da var barnas oppdrag å lete rundt i kirken etter Krølle. Den var funnet/gjemt av presten oppe i orgelrommet.
Vi sang også bæ-bæ, lille lam til orgelmusikk.
Så det var ikke en helt vandlig gudstjeneste, nei.
Flott at vinen er alkoholfri. Men når jeg fikk brødet/jesu legeme, dyppet jeg det bare litt i vinen, og den biten skrapte jeg av, bare for å være sikker.
